Hilde Johansen

Få endelig lindring

«Det er ingenting som tilsier at du skal ha tinnitus. Du har jo hørsel som en nyfødt baby.» ØNH-legen sa det mens han la fra seg otoskopet. Jeg ble sittende i stolen og så på ham. For jeg kunne fortsatt høre den. Den lå under stemmen hans. Under summingen fra lysrøret i taket. Under alt sammen. Han hadde nettopp fortalt meg at ørene mine var perfekte. Og pipingen var der likevel. Jeg heter Marit. Jeg er 54 år, jeg jobber med regnskap, og jeg har sittet foran den samme skjermen i nitten år. Og jeg har hatt den lyden i hodet i åtte år. Ikke den typen som gir seg etter en konsert. Ikke et tett øre som ordner seg i løpet av en uke. En konstant, høyfrekvent tone som ligger bak alt jeg gjør, som blir høyere jo stillere det blir rundt meg, og som klokka elleve om kvelden er det eneste som er igjen i huset. Og dette er det undersøkelsene mine viste. Hørselstest, hele pakka: normal for alderen. Ingenting av betydning. MR av hørselsnerven: ingenting strukturelt. Blodprøver: alle verdier normale. Trykkmåling i øret: fin. Åtte år, og hver eneste undersøkelse kom tilbake og sa at det ikke var noe galt med meg. Fastlegen min begynte med stress. Kutt ned på kaffe, sov bedre, prøv å slappe av. Seks uker senere pep det høyere. Særlig om natta. Audiografen målte alt, fant ingenting av betydning og tilbød høreapparater. 45 000 kroner for et par. Jeg gikk med dem hver dag i fem måneder. Jeg hørte tydeligere i samtaler. Pipingen flyttet seg ikke en millimeter. Og så ØNH-legen, med otoskopet og den ene setningen. Til slutt kom ordet. «I mange tilfeller er tinnitus idiopatisk.» Idiopatisk. Jeg satt på parkeringsplassen og slo det opp på telefonen. Det betyr at vi ikke vet. Så fikk jeg beskjed om at jeg bare måtte lære meg å leve med det. Det er det verste med normale prøver. Ikke at de ikke finner noe. Men at du til slutt begynner å lure på om du innbiller deg alt sammen. Jeg sov med en kaldvifte på rommet. Mannen min hatet den. Han sa aldri noe, men han hatet den. Og en kveld i fjor høst tok jeg meg selv i noe jeg ikke hadde tenkt over at jeg gjorde. Jeg satt foran TV-en og stilte inn lyden på nøyaktig samme nivå som dagen før. For å sjekke. For å høre om pipingen hadde blitt høyere siden i går. Jeg hadde gjort det hver eneste dag i over et år. Jeg greide ikke å tenke på noe annet. Det var den kvelden setningen hans kom tilbake til meg. Du har jo hørsel som en nyfødt baby. Han mente det som gode nyheter. Og han hadde rett. Ørene mine var friske. Men hvis ørene mine var friske – hvorfor hørte jeg den fortsatt? Så jeg søkte ikke på «behandling mot tinnitus» den kvelden. Jeg søkte på: hvor kommer lyden fra hvis ørene er friske? Dette er det ingen forklarte meg før jeg brukte to år på å undersøke det selv: Det finnes mer enn én type tinnitus, og de er ikke det samme problemet i det hele tatt. Ved skadebasert tinnitus er de små hårcellene inne i sneglehuset faktisk ødelagt, skadet av mange år med støy. Det er en strukturell skade. Den er ofte varig. Ved kompresjonstinnitus er hårcellene i det indre øret helt intakte. Problemet ligger et annet sted. For nervene som frakter lydsignalene til hjernen din, starter ikke i øret. De går gjennom en trang passasje ved skallebasen – rett gjennom en gruppe små, dype muskler som kalles de suboccipitale musklene, på C1-C2-nivå – side om side med blodårene som forsyner det indre øret og hjernen din. Klem igjen den passasjen, og to ting ryker samtidig. Blodårene klemmes sammen, hørselssystemet får for lite oksygen, og hjernen begynner å lage lyd som ikke finnes – som en radio som mister signalet. Nervene klemmes sammen og sender forvrengte signaler oppover. Og den forvrengningen er det du hører. Susingen. Plystringen. Pipingen. Identiske symptomer. Helt forskjellig årsak. Og et audiogram viser det samme mønsteret uansett, og det er akkurat derfor mitt var normalt, og ingen lette tre centimeter lenger ned. Og det forklarte hvorfor ingen av undersøkelsene mine hadde funnet noe. MR fotograferer strukturer. En sammenklemt muskel er ikke en struktur – det er en klemme. På bildet ser alt helt fint ut. Jeg er fortsatt glad jeg tok den – den utelukket de skumle tingene, og den tryggheten unner jeg alle. Hørselstesten måler øret. Men øret var aldri problemet – så selvfølgelig var den normal. Blodprøver leter etter sykdom. Det finnes ingen sykdom her. Det finnes en muskel som struper en nerve. Og da gikk det opp for meg. ØNH-legen hadde ikke tatt feil. Han hadde rett. Hørselen min var som en nyfødt babys. Det var ikke et blindspor. Det var svaret. Det var bare ingen som hadde lest det som et svar. Og her er delen som forklarte hele de åtte årene mine: Lydterapi, høreapparater og kognitiv terapi jobber alle med persepsjonen din. De skrur ned hvor høyt du registrerer signalet. De rører ikke ved kompresjonen. Ikke med en millimeter. Så klemmen står lukket, nerven fortsetter å fyre feil under der, og du fortsetter å legge lag på lag med mestringsteknikker for å holde stillingen. Det er derfor jeg aldri kom lenger enn til en god dag i ny og ne. De behandlet lyden. Ingen behandlet kilden. Og du løsner ikke en muskel med en lydmaskin. De neste to årene prøvde jeg alt tinnitusforumene anbefalte. Magnesiumglysinat – 400 mg hver kveld i fem måneder. Den som har mest støtte i miljøet. Ingenting. B12 – nivåene mine var allerede normale. Ingen endring. Ginkgo biloba – tre måneder, ingen effekt jeg klarte å måle. Lydpute og hvit støy hver natt i to år – det ga meg noe å feste oppmerksomheten på, og ingenting mer. Et TENS-apparat på nakken, fordi noen i gruppa sverget til det – det gjorde noe så lenge økta varte, og så kom det tilbake. Dyp nakkemassasje annenhver uke i et halvt år. Og et kiropraktorløp, åtte timer, fordi jeg hadde begynt å mistenke nakken selv – reell lindring, to gode dager etter hver time, og så var alt tilbake. Den siste – kiropraktoren – er den som sitter igjen i meg. For kiropraktoren var det eneste på hele den lista som var rettet mot riktig sted. Og den virket likevel ikke. Alle hadde den riktige ideen. Alle bommet på utførelsen. Kosttilskuddene nådde blodet mitt når problemet var mekanisk. Lydterapien nådde persepsjonen min når problemet lå tre centimeter unna. Og det ene som faktisk traff riktig struktur, ga meg to dager med lindring, og lot så musklene smette rett tilbake i det øyeblikket timen var over. Ingenting holdt. Det var hele problemet. Ingenting holdt den passasjen åpen lenge nok til at det betydde noe. Så la en kvinne i tinnitusgruppa mi ut noe som fikk meg til å slutte å scrolle. «Jeg har funnet noe som faktisk holder det nede. Du har det på mens du ligger, i 15 minutter. Det jobber med den dype muskelen, varmer opp området og roer nerven samtidig. Det er det første som har holdt.» Jeg hadde lest hundrevis av anbefalinger i den gruppa. Jeg hadde oversett så godt som alle. Men «holdt» – det ordet stoppet meg. For ingenting hadde noen gang holdt. Hun forklarte hva det gjør, og jeg kjente igjen hver eneste bit fra min egen kirkegård av mislykkede forsøk: Elektrisk muskelstimulering, for å nå de suboccipitale musklene som verken fingre eller overflatemassasje kommer til – som får dem til å trekke seg sammen og slippe opp innenfra, helt til det kroniske grepet gir etter. Terapeutisk varme på 42 grader, for når grepet først løsner, trenger de sammenklemte blodårene varme for å åpne seg og få sirkulasjonen til det indre øret tilbake. Og målrettet nervestimulering, for å roe den overaktive hørselsnerven og skru av alarmen klemmen hadde latt stå på. Alle tre. Samtidig. I ett apparat. Ikke en kiropraktor du bestiller time hos til tirsdag. Ikke et kosttilskudd som havner i blodet når problemet er mekanisk. Ikke en lydmaskin som bekjemper støy med mer støy. Noe som jobber direkte på klemmen mens varmen gjør jobben. Selvsagt var jeg skeptisk. Jeg hadde brukt godt over 45 000 kroner på ting som ikke hadde virket. Men 60 dagers pengene-tilbake-garanti gjorde at det verste utfallet var 549 kroner bortkastet, og jeg hadde brukt mer enn det på en tilskuddskur jeg fullførte av ren stahet. Jeg bestilte det klokka kvart over ti en tirsdag kveld, rett etter at jeg hadde slått på vifta for åttende år på rad. Første økt: Jeg la meg bakover i senga med det rundt nakken. Varmen kommer med en gang. Du kjenner at den legger seg i skallebasen slik en varm hånd gjør – bortsett fra at den ikke løftes av etter to sekunder. Den blir. Og under der begynner muskelstimuleringen: en dyp puls akkurat der spenningen bor. Det var forskjellen. Det holdt. Jeg ble liggende etterpå og ventet på pipingen som hadde kommet hver eneste kveld i åtte år. Den kom. Men den kom svakere. Natt 4: Jeg skrudde av vifta. Første gang på to år. Dag 9: Jeg satt med årsregnskapet en hel ettermiddag uten hvit støy. Klokka fire oppdaget jeg at jeg ikke hadde lagt merke til ørene mine. Uke 2: Kveldstoppen sluttet å komme på slaget. Noen kvelder kom den ikke før godt etter elleve. Uke 6: Jeg tok meg selv i at jeg ikke hadde stilt inn TV-en. Jeg hadde ikke målt på flere dager. Uke 9: Mannen min sa at det var rart å sove uten vifte igjen. Han hadde ventet lenge på å si det. Jeg tok det opp med fastlegen min på neste kontroll. Hun hørte på hele forklaringen. Så sa hun: «Dette er ikke noe jeg har lært om tinnitus. Men hvis det har hjulpet deg, skal ikke jeg si imot det.» Åtte år. Det var det ærligste noen hadde sagt til meg. Jeg vil ikke kalle det en kur. Det gjør jeg ikke. Lyden er der fortsatt hvis jeg leter etter den. Men jeg leter ikke lenger. Og det er ni måneder siden nå. Beklager at dette ble langt. Men jeg brukte åtte år på å få høre at det var stress. Så at hørselen min var som en nyfødt babys. Så en MR som ikke viste noe. Så «idiopatisk». Høreapparater til 45 000 kroner. En skuff full av kosttilskudd. Og ikke én person så på skallebasen min. Hvis det piper i ørene dine og prøvene dine bare fortsetter å være normale. Hvis det er verre om natta, verre i stillheten, verre når nakken er stiv. Hvis den ene siden er høyere enn den andre. Så prøv dette før du gjør noe som helst annet: snu hodet sakte så langt til venstre det går, og bit tennene sammen. Endrer lyden seg – om så bare litt? Da kommer den sannsynligvis ikke fra ørene dine. Les forklaringen før du godtar enda et år med mestring eller enda et kosttilskudd som havner på feil sted. For «idiopatisk» betyr ikke at det ikke finnes en årsak. Det betyr at ingen har funnet den ennå. Min lå tre centimeter fra der noen i det hele tatt lette. – Marit S., 54 👉 Les hele forklaringen her: https://shopmonura.com/pages/stillera-adv-01?_ab=0&key=1789629347826